Øyerens natur:


Berggrunn

Harald Gjerde



Gjerde, Harald. (2001-02-12). Øyerens natur: Berggrunn. [online].  - 2. utg. - Lillestrøm : Interesseorganisasjonen Nordre Øyeren - URL: http://www.oyeren.org/info/natur/berggrun.htm

Grunnfjell er de eldste bergarter som også ligger nederst i jordskorpen. Den kalles derfor ofte for den baltiske skjold (plate). Da den har vært utsatt for trykk ovenfra og fra forskjellige fjellkjedekollisjoner er disse oftest omdannet til gneis. Disse fjellene er så erodert ned til det nivået vi har idag.
     Øst for Oslofjorden og Romerike har vi stort sett grunnfjell. Denne består av sterkt omdannede bergarter og kalles derfor for gneis. Det var opprinnelig magmatiske eller sedimentære bergarter fra prekambrium som senere ble omdannet under den gotiske fjellkjededannesen for 1750-1510 millioner år siden. Denne gotiske jordskorpen ble deretter gjennomsatt av granitter og større massiver av dypbergarter og tallrike mørke ganger i tiden fram til den svekonorvegiske fjellkjededannelsen startet for ca. 1100 millioner år siden. Da ble den eksisterende berggrunnen på ny foldet, omdannet og gjennomsatt av større skjærsoner, bl.a. Ørjemylonittsonen (55, 59) som strekker seg gjennom Åkrene, Svelle, Fetsund, og Gansdalen. Etter at den svekonorvegiske fjellkjededannelsen var avsluttet for ca. 950 millioner år siden, gjennomsatte en senprekambrisk sverm av diabasganger den svekonorvegiske berggrunnen. For 923-881 millioner år siden trengte Iddefjordgrannitten fram ledsaget av pegmatitter.

Romerikskomplekset
Romerikskomplekset består av området nordøst for Ørjemylonittsonen. Den består i den vestlige delen av intens foldet, velbåndet, migmatittisk granittisk biotittgneis (90).

Østfoldkomplekset
Østfoldkomplekset omfatter området sydvest for Ørjemylonittsonen. Dette betyr hele vest siden av Øyeren og på østsiden opp til Østanesåa i Gansvika. I Østfoldkomplekset ble det tidlig utviklet en mylonittisk skyvesone som antagelig ble dannet ved at bergartene i nordvest ble skjøvet mot sørøst inn over de underliggende bergartene. Senere ble denne skyvesonen foldet sammen med de over- og underliggende bergartsenhetene. Sonen kjennetegnes ved sterkt skjærdeformerte bergartstyper som kan følges fra Dalslands forkastningen og sørvestover.
 De eldste bergartsenhetene er de migmatittiske gneisene av sedimentær opprinnelse (81, 82). Den omfatter granat-biotittgneis og biotitt-muskovittgneis, som stedvis fører sillimanitt og/eller disten, og som inneholder linser av kalksilikater. De tolkes som omdannede gråvakker med tynne kalksteinsbenker. Det kan dessuten inngå basiske dagbergarter. Under den foldede skyvesonen er biotitt-muskovittgneiser (81) vanlige, både lyse typer med grove muskovittskjell og gråblå, leptittgneisaktige typer med spredt opptreden av granatamfibolitt.
 Omkring halvparten av Østfoldskompleksets bergarter består av svakt til sterkt folierte, båndede og/eller migmatittiske gneiser som er omdannet størkningsbergarter (76, 78). Disse er av innbyrdes forskjellig alder. Noen har tatt del i både den eldre gotiske fjellkjededannelsen og den yngre svekonorvegiske. Andre har trengt fram i tiden mellom de to fjellkjede-dannelsene. Her finner vi bl.a. granittisk til tonalittisk gneis og øyegneis (78) og granittisk gneis med særlig store øyne (76).

Ørjemylonittsonen
Denne sonen er en opptil 5 km bred sone hvor de opprinnelige bergarter er blitt sterkt myonittforskifret og er overveiende lavere amfibolittfacies. I de senest dannede delene av denne sonen er biotitt erstattet av kloritt (grønnskiferfacies). Sonen ble utviklet mot slutten av den svekonorvegiske fjellkjededannesen ved at Østfoldkomplekset ble skjøvet fra sørvest inn mot og over Romerikskomplekset. Innenfor sonen opptrer derfor stort sett liknende bergarter som i de tilgrensede delene av Østfold- og Romerikskomplekset. Men stedvis er den så sterk mylonittisert at deres opprinnelse er usikker (55). I midten av mylonittsonen, som går midt i Østanesåa, er det mafisk til ultramafisk klorittamfibolitt (59).

Gangbergarter
Etter den svekonorvegiske fjellkjedefoldingen trengte det seg opp magma en rekke steder. Disse gangene består av diabas (52D) og inneholder uralitt og stedvis kloritt. Gangene som går i NNV-SSØ retning strekker seg fra Lørenskog-Østmarka til Aremark ved Stora Le. Gangbreddene kan være på flere meter. I Øyeren finner vi 6 større ganger. En ligger rett øst for nordenden av Monsrudvika (Fet), mens resten ligger i den sydlige delen av innsjøen. Et par ligger på hhv. nord og sydvest for Hunes (Fet), en ved sydenden av Byvika (Enebakk), Furuholmen (Enebakk) og Nesodden (Trøgstad).

Iddefjordsgranitten
Mens berggrunnen ennå var varm, kort tid etter den svekonorvegiske fjellkjede-dannelsens avslutning for ca. 950 millioner år siden, trengte sure smeltemasser seg opp og dannet Iddefjordsgranitten.

Alunskifer
For 517 millioner år siden, i slutten av kambrium, ble leire avsatt i dette området som da var dekket med hav. Store mengder med dyr var i dette området og når de døde sank de ned i dypet hvor det var oksygenfattig slik at de ikke råtnet.

Laget tilhører etasje 2a som er fossilførende. Ved Øyeren er det funnet trilobitter av artene Agnostus pisiformis Linnaeus og Olenus attenuatus Boeck.

Alunskifer kan inneholde opptil 10% organisk materiale hvorfra det blir dannet olje. Oljen i Oslofeltet har nå lekket ut, men under krigen brukte den svenske marine olje utvinnet fra svensk alunskifer. I tillegg finner vi ofte kalk som har klumpet seg sammen til kalkboller. Svovelkis (pyritt) er et meget vanlig mineral i alunskifer og er årsaken til at den ofte lukter råttent egg. Mektigheten på alunskiferen er minst 10,5 meter.

Senere i perm for 290-250 millioner år siden trengte det magma opp i sprekker i berggrunnen. Denne magmaen bestod av camptonitt og mænaitt. Når camptonitten har trengt et stykke opp igjennom alunskiferen hvor trykket er mindre har den så spredt seg ut horisontalt og dannet et lag. Dette laget som har ligget over alunskiferen har beskyttet den mot forvitring og erosjon. Derfor er alunskiferen bevart der idag. Tykkelsen på camptonitten varierer fra 1,8 meter (se b på fig. 10) til 3 meter helt i syd. Langs bredden av Øyeren på 0-3 desimeters dyp er det et lag med stein og blokker av camptonitt. Disse steinene ligger oppå silt og leire. Dette betyr at camptonitten har erodert dit nylig.

Camptonitten har en stålgrå farge med tydelig rustfarget forvitringshud. Den inneholder brun hornblende som fremtrer som et par millimeter lange nåler, plagioklas feltspat og mye kalkspat.

Konglomerat
Rett sydøst for gården Enger ved Flateby ligger det et lite område med konglomerat. Konglomeratet som er blottlagt er 15 m2 og ligger direkte på grunnfjellet. Konglomeratet er avsatt i kambrium og inneholder hovedsakelig kvarts, men den er også rik på kloritt og svovelkis. Av andre mineraler er det zirkon, sort skifer, karbonatholdig sandstein og muskovitt. Steinene er godt rundet med ujevnt innhold av svovelkis i matriksen.

Forkastninger
Ved Øyeren har vi tre store forkastninger; Dalsland, Flateby og Vardåsen som ble dannet i nevnte rekkefølge.

Dalslandsforkastningen er den første og er både en forkastning og skjærsone. Den strekker seg forbi Svelles østside, videre på østsiden av Monsrudvika og Gansvika hvor den følger Østanesåa og strekker seg sydøstover gjennom Himdalen og videre gjennom Hemnessjøen. Den fortsetter gjennom Sverige helt ned til Gøteborg. Denne linjen har utviklet seg i flere perioder. Den første var for ca. 1.000 millioner år siden da det trolig ble dannet en skjærsone. For 300-250 millioner år siden oppstod den siste forkastningen. Kvartsitt, feltspat, amfibolitt og kloritt er vanlig i forkastningen.

Flatebyforkastningen er den andre som trolig ble dannet i perm. I nordvest er innsynkningen størst og det er området mot Øyeren som har falt ned. Der hvor forkastningen går ut mot Øyreren finnes det hydrotermale ganger. Der har kvarts blitt felt ut i forkastningssprekken og dannet små bergkrystaller.

Vardåsforkastningen strekker seg fra Vardåsen (Enebakk) i syd, igjennom deltaet, Merkja (Fet), Kongrudmyra (Skedsmo) og Farshatten (Skedsmo). Innsynkingen er på østsiden. I disse gangene kan man finne kvartsitt og kalsitt.

Mineraler
Der hvor det oppstår sprekker i grunnfjellet kan felles ut mineraler. Disse får vokse fritt og kan bli til fine krystaller. Hvilke typer mineraler som blir felt ut er avhengig av hvilke mineraler og grunnstoffer som finnes i fjellet. Det vanligste mineralet i slike sprekker er kvarts og kalsitt er også vanlig. Epidot, muskovitt og biotitt er også vanlige i slike hydrotermale ganger.


Siden vil bli supplert med bilder, tegninger og kart straks tillatelsene er innhentet.


Litteratur
Anonym. 1998. Øyeren regueringen. I: Årsrapport 1997. Elektronisk informasjon. Glommens
      og Laagens brukseierforening. 3s.
Fremstad, O. 1988. Flommene. Øyjavatn 1(2):7. ISSN 0802-1414.
Gjerde, H. 1989. Flommer igjennom tidene. Øyjavatn 2(3):12-15. ISSN 0802-1414.
Gjerde, H. 1991. Reguleringen av Øyeren. Øyjavatn 4(1): 4-5. ISSN 0802-1414.
Gjerde, H. 1991. Fra istid til nåtid: Øyerendeltaets utvikling. Øyjvatn 4(3):12-15. ISSN
      0802-1414.
Gjerde, Harald. 1998. Øyerens geologi. En sammenfatning av Øyerens berggrunn,
      kvartærgeologi, hydrologi, deltaets utvikling og deltaets historie. Særoppgave i naturgeografi
      I (GG113) på Geografisk institutt, Universitetet i Oslo. 81s. Upublisert.
Lundquist, D. og Lunde, A. E. 1996. Flommen 1995 i Glomma og Lågen. Glommen og
      Laagens brukseierforening. 20s. Upublisert.
Schei, J. O. 1989. Uten vårflom - en økokatastrofe. Øyjavatn 2(3):3. ISSN 0802-1414.

Disse bøkene kan bestilles til din lokale bibliotek fra Øyeren informasjonssenter via SamBok.


Linker:
vannstanden idag (Glommen og Laagens brukseierforening)
reguleringen (Glommen og Laagens brukseierforening)
vassdrag (Norges Vassdrag- og Energidirektorat)
 



 Innholdet på disse sidene er
oppdatert 22. januar 2001
Redaktør: Harald Gjerde
© Interesseorganisasjonen Nordre Øyeren  

Interesseorganisasjonen Nordre Øyeren (INØ)
Postboks 247
2001 Lillestrøm
e-post: oyeren.infosenter@oyeren.org