Øyerens historie:


Flommer igjennom tidene

Harald Gjerde


Gjerde, Harald. (2001-01-22). Øyerens historie: Flommer igjennom tidene. [online].  - 1. utg. - Lillestrøm : Interesseorganisasjonen Nordre Øyeren - URL: http://www.oyeren.org/info/historie/flomhist.htm

Alt vannet som renner inn i Øyeren dreneres ut gjennom Mørkfoss som er en flaskehals. Løpet er bare 100 meter bred og 5 meter dyp. Øyeren-vassdraget er derfor sårbar og har i årenes løp vært veldig utsatt for flom. Befolkningen rundt Øyeren visste at flom var et årlig problem og bosetningen slo seg ned på trygg avstand fra vannets bredder. I enkelte år har vannføringen vært så stor at det likevel har forårsaket stor skade.
                På 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet forekom storflommer ofte og i enkelte perioder årlig. På denne tiden var det imidlertid liten befolkning rundt Øyeren slik at de katastrofale følger ikke var så omfattende som det vile ha vært idag. I 1771, 1772 og 1773 kom det store skadeflommer etter hverandre. Disse utrettet store ødeleggelser.

Stor Ofsen - 1789
Noen år senere, i 1789, hjemsøktes man av den største flommen som noen gang har vært i Øyeren og Glomma-vassdraget. Det var den beryktede fjellfommen kalt Ofsen eller Stor-Ofsen. Denne flommen er bevart med gru av de senere generasjoner. Ofsen var den største naturkatastrofen som har overgått vårt and i historisk tid.
               Vinteren 1788-89 var usedvanlig kald med mye snø, særlig i høyfjellet. Våren kom imidlertid tidlig. Midt i mai begynte østavinden fulgt av sterke regnbyger. I den vanlige flomperioden i slutten av mai gikk elvebreddene over sine bredder og gjorde skade. Regnværet fortsatte og temperaturen steg. Snøsmeltingen i fjellet begynte før flommen fra lavlandet var over. Flommen som normalt pleier å avta fra begynnelsen av juni steg stadig. Regnet vedvarte og i juni hadde man en kvelende hete med kvalm og trykkende luft, så det var en plage å arbeide. Fra begynnelsen av juli var himmelen dekket av sorte tunge skymasser. Torden slo alt i ett og regnet formelig fosset ned. Det øsregnet i 14 dager i strekk uten opphold. Uværet nådde sitt høydepunkt omkring 21. juli, men da brøt også ulykkene løs for alvor. Varmebølgen og det vedvarende øsregnet hadde ikke bare smeltet vinterens snø og is, men også tæret hart på breisen. Små fjellbekker svulmet opp, gikk over sine bredder og gravde seg nye bekkefar. Når så bekken kom som en veldig foss, grov den med seg masse jord. Det var disse jordskred som forårsaket ulykkene. De kom så plutselig at folk ikke kunne komme vekk og de tok hus, broer, veier og alt annet med seg på sin rasende ferd mot even i dalbunnen. De dyrene som gikk ute på beite samet seg på de høyeste stedene hvor de følte seg sikre. Men vannet steg og steg. Snart stod dyrene atter i vann. Det ble å legge på svøm mellom vrakgods av hus, broer og trær. Selvsagt forsøkte folk så godt råd var å redde sine dyr. Selv om flommen kom ganske raskt på dem hadde de noe tid på seg. Men ingen kunne ane at flommen skulle bli så uhyre stor. Dyrene ble brakt til slekt og venner som bodde litt høyrere eller tok dyrene inn på låven hvor de mente de var i sikkerhet. Men flommen kom også dit og da var det for sent å forsøke å redde dyrene.
               Gudbrandsdalen led mest av Stor-Ofsen. I hele dalen ble det drept 61 mennesker og 899 dyr. Hele 3034 hus ble totalt ødelagt av flommen og jordskredene, mens 735 ble mer eller mindre skadet, 9915 mål eng ble helt ødelagt og 4120 mål mer eller mindre skadet. I hele Oppland ble skadene taksert til 468.000 riksdaler. Staten dekket ikke skadene, men taksten ble foretatt for at gårdeiere fikk skattefrihet i flere år for å kunne overvinne sine store tap.
               Østerdalen var det distrikt i Hedmark som led mest av Stor-Ofsen. Der ble 219 gårder og hus så ødelagt at de kom under taksering. Hele 4697 dyr ble drept av flommen. Kadavrene av de druknede dyrene ble av evene skylt opp på land rundt i bygdene og befolkningen hadde utover sensommeren og høsten mye arbeid med å få dem gravd ned for å hindre forpesting av luften og dermed forårsake epidemier. Mange av de gårdbrukere i Østerdalen som mistet sine eiendommer flyttet i 1791 til Måselvdalen og Bardudalen i Troms for å etablere seg på nytt. Tilsammen ble det i Solør, Vinger og Odalen bortført eller drept av flommen hele 1238 husdyr. I Hedmark totalt ble skaden anslått til ca. 150.000 riksdaler. Det må tas hensyn til den store verdien pengene hadde den gangen og lav pris på eiendom, hus og husdyr. Ødeleggelsene var derfor enorme. Da skogdriften i hadde kommet igang anså man skogen som nærmest verdiløs.
                Også Akershus fikk følge Stor-Ofsen. Mjøsas vannstand steg 9 meter over det normale og disse veldige vannmasser veltet seg ned gjennom Vorma og laget oversvømmelser i Eidsvoll og Nes. Ved Nes kirke møtes Lågen-vassdraget og Glommavassdraget og det ble dannet en kjempestor elv. Øyeren ble snart fylt og avløpet ved Mørkfoss fungerte som en propp og holdt vannet igjen. Dermed steg vannstanden hele 11 meter over normal vannstand. (Før reguleringen lå vannspeilet 1 meter lavere enn idag. Svelle (da kalt Draget) var et landområde dekket med busker.) Lillestrøm, elveslettene ved Leira og Nittedal ble oversvømmet. Flommen strakk seg helt opp til Rotnes i Nittedal. Mange veier og bruer ble ødelagt. I tillegg var vannet så grumsete at en del fisk døde.
               I Østfold var det også flom. Mørkfoss holder igjen vannet og gir en jevn tilsig videre nedover i vassdraget. Dermed ble ikke Østfold påvirket i like stor grad.

Ofsen - 1860
I 1860 hadde vi den nest største flommen i historisk tid. Da steg vannet 9 meter over normal vannstand. Nå var jernbanen utbygd og ferdsel mellom stasjonene på Leirsund og Lillestrøm måtte stanses. For å løse problemet ble det satt igang båttrafikk mellom stasjonene. Dampskipet «Kong Haakon» var en av dem som gikk langs Rolf Olsensvei mellom Jonsrud i Rælingen og Frogner i Sørum! Flommen strakte seg helt opp til Rotnes i Nittedal.

1910-flommen
I 1910 ble storflommen viet stor oppmerksomhet fra hovedstaden. Kong Haakon kom på besøk for å inspisere flommen og skadene. Over 12.000 mennesker kom for å se på flommen da den var på topp. Til tross for stor oppmerksomhet fra myndighetene ble det ikke erstattet for skadene. Staten ga ikke et eneste øre.

1927-flommen
Dette var den 3. største flommen i dette århundre. Det var to flommer hvor den første kom i slutten av mai fra lavereliggende strøk i det lokale nedbørsområde. Imidlertid hadde våren vært kald og mye snø lå ennå rundt i det lokale nedbørsområde. Den 25. mai var det 1,5 meter snø i Østmarka i Rælingen. Denne snøsmeltingen gikk over en måned og medførte derfor ikke flom. Neste flomtopp kom med fjellvannet og hadde en høyde på ? meter da den kuliminerte 8. juli. Flommen gikk langsomt tibake og det ble ikke normal vannstand før i slutten av september.

1966/67-flommen
To år på rad var det flom på hhv. 9 og 10 meter (4,2-5,2 m over normal vannstand). Disse flommene var den største og nest største i dette århundre. Det var først og fremst Fetsund og Lillestrøm som ble rammet. I 1967 kuliminerte flommen på10,54 meter den 5. juli.

Vesle-Ofsen - 1995
Denne flommen ville vært den 3. største i historisk tid dersom vassdraget ikke var regulert. I slutten av april hadde snømengdene i Glommavassdraget nådd nivåer på 130-150% av det normale. I begynnelsen av mai steg temperaturen og snøsmeltingen begynte så vidt. Etter en uke falt imidertid temperaturen igjen og smeltingen stoppet opp. Det falt nysnø helt ned i 500 meters høyde og temperaturen holdt seg forholdsvis lav i en ukes tid. Den 22. mai begynte temperaturen i hele vassdraget å stige, hele 10°C på 6 dager. Helt opp i 1000 meters høyde kom snøsmeltingen til. En stasjonær front resulterte i varig høye nedbørsmengder. I månedskiftet mai/juni kom det ekstremt mye nedbør. Kombinasjonen av kraftig snøsmelting og ekstrem nedbør medførte storflom. I bare overkant av en uke hadde vannet steget fra et normalt nivå til flomtoppen som varte i 6 dager fra 6. juni til 12. juni. Da lå vannstanden på 7,85 meter, 3 meter over normalen. I Øyeren er det 135 år siden vi har hatt en flom av slike dimensjoner. Imidertid var utslaget da større pga. manglende regulering.
               Totalt ble 7.000 mennesker evakuert fra sine hjem. De mest utsatte områdene var Øya, Nerdrum og Lillestrøm. Store deler av Lillestrøms befolkning flyttet eiendelene sine ut til midlertide lagre plassert utenfor de flomutsatte områdene. En flomvoll ble bygget av sandsekker som skjerte igjennom Lillestrøm. Mange mennesker kom utenfra og hadde picknick i private og bebodde hager. Tilslutt ble NATOs IRF soldater kalt inn for å patruljere gatene. Synet minnet på mange måter om Nord-Irland. Deres oppgave var å hindre plyndring og holde de som ikke bodde der utenfor. Det ble derfor utstedt passerseddel av kommunen.

Siden vil bli supplert med bilder, tegninger og kart straks tillatelsene er innhentet.


Litteratur
Fremstad, O. 1988. Flommene. Øyjavatn 1(2):7. ISSN 0802-1414.
Gjerde, H. 1989. Flommer igjennom tidene. Øyjavatn 2(3):12-15. ISSN 0802-1414.
Gjerde, H. 1991. Reguleringen av Øyeren. Øyjavatn 4(1): 4-5. ISSN 0802-1414.
Gjerde, Harald. 1998. Øyerens geologi. En sammenfatning av Øyerens berggrunn,
      kvartærgeologi, hydrologi, deltaets utvikling og deltaets historie. Særoppgave i naturgeografi
      I (GG113) på Geografisk institutt, Universitetet i Oslo. 81s. Upublisert.
Lundquist, D. og Lunde, A. E. 1996. Flommen 1995 i Glomma og Lågen. Glommen og
      Laagens brukseierforening. 20s. Upublisert.
Schei, J. O. 1989. Uten vårflom - en økokatastrofe. Øyjavatn 2(3):3. ISSN 0802-1414.

Disse bøkene kan bestilles til din lokale bibliotek fra Øyeren informasjonssenter via SamBok.


Linker:
vannstanden idag (Glommen og Laagens brukseierforening)
reguleringen (Glommen og Laagens brukseierforening)
vassdrag (Norges Vassdrag- og Energidirektorat)


 Innholdet på disse sidene er
oppdatert 22. januar 2001
Ansvarlig redaktør: Harald Gjerde
© Interesseorganisasjonen Nordre Øyeren  

Interesseorganisasjonen Nordre Øyeren (INØ)
Postboks 247
2001 Lillestrøm
e-post: oyeren.infosenter@oyeren.org